Et sikkert vårtegn

Fra vi flyttet inn her og til snøen begynte å dale kunne vi være sikker på å høre en en mopedgjeng fise opp bakken utenfor huset vårt 22.55 hver ukedag. Vi har sjekket mange ganger og hver gang har det vært like før lilleviseren peker 11. Nå har isen og snøen forsvunnet og i går kveld var første gang vi hørte mopedlydene siden sein november/tidlig desember. Har savnet lyden av ungdom som er ute og gjør gatene utrygge.

Vi skriver 24. januar, men da jeg var på vei ut døren til jobb i morges, hørte jeg svarttrosten synge for første gang i år. Han var litt tidlig i år, men det viser jo at våren ikke er langt unna. Jeg gleder meg utrolig til vår nå. Fuglesang, mildere luft, lange turer og lysere tider. Selv om jeg er stor fan av alle årstider så kjenner jeg nå at jeg savner vår og dens yrende liv.

Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma

Den første tiden

Jeg har nå bært tittelen "far" i litt over 3 uker. Noen nybakte foreldre lever i lykkerus og glede, mens andre i fortvilelse og depresjon. For min egen del føler jeg at hele settingen er så utrolig naturlig. Av og til blir jeg nesten litt skremt av meg selv. Kanskje det har med at jeg hadde så realistiske forventninger til det å bli far. Ja, det er slitsomt til tider, men også veldig givende. Mer givende som tiden går også. Kanskje det har med min personlighet å gjøre? Kanskje med min utdanning og jobb? Det er ikke til å skyve under en stol at det til tider er irriterende når Sofus har skreket lenge. Eller holder meg oppe på nattestid når jeg helst burde ha sovet. Men så utrolig deilig det er å holde det lille nurket som er en del av meg. Som en sjelden gang smiler det hærligste smilet. Som jeg har mulighet til å forme, inspirere og støtte. Jeg har en flott sønn som er frisk og som har alle muligheter til å bli det han selv vil.

 

Den første tiden etter fødsel ble tilbrakt i hjemmet vårt i Fyllingsdalen. Lille julaften reiste vi sørover til Karmøy. Dette var en strevsom kjøretur ettersom det lavet ned med snø. Det ble en rolig jul tilbrakt sammen med familie og venner av min kjære. Ettersom det var mye snø denne julen fikk jeg, sammen med Lucky, tatt en skitur hver dag i et turområdet som heter Bjørgene. Utrolig gøy å ha en trekkhund under slike forhold.

I midten av romjulen reiste vi til Sandnes. Det var kjekt å få vist frem Sofus til farmor, farfar, onkler, tante, søskenbarn og venner for første gang. Vi har fått mye kjekt og nyttig til det nye familiemedlemmet vårt, men noe som jeg ble veldig glad over var en Sandnes Ulf-body som jeg fikk av Knut og Randi. Nyttår ble tilbrakt med venner på Ulf-huset. Alle laget en liten rett hver og det ble masser av god mat. Vi valgte å ta kvelden litt tidligere enn de andre grunnet den lille. Ja, en må ofre en del kjekke ting også når en har en liten. Det som har overrasket meg mest med å få en liten er at alt tar så mye lenger tid enn en hadde planlagt. Har vi tatt høyde for å reise en plass klokken 12, kan man være sikker på at man ikke er ute av huset før en time senere.

Folk som sier de sover som et barn, er som regel barnløse.

Nytt familiemedlem

Jeg kunne ha skrevet ned til minste detalj om denne hendelsen, men jeg er redd for at det ville tatt meg mange, mange timer. Skal prøve å ta med de viktigste detaljene.

Mandag morgen 06.00 startet riene. På det tidspunktet visste jeg ikke noe om det. Jeg lå og sov. Da jeg våknet var jeg enormt kvalm. Følte at jeg måtte spy hele tiden. Så jeg ringte til jobben og sa jeg var syk. Da jeg kom inn på rommet igjen fortalte Astrid at hun hadde begynt å få rier. Jeg følte at jeg tok det hele med ro. Hadde jo lest at disse kunne vare i noen dager. Utover dagen avtok kvalmen min, men riene til min kjære ble sterkere. Fra og med ca 17.00 var det intervaller på 4-5 min med 1min varighet. Etter noen timer kjørte vi til sykehuset. Vi ble eksaminert i halv åttetiden. Åpningen var ikke på mer en 1 cm, så vi ble sendt hjem igjen. I det vi går ut av bilen blir riene mye, mye sterkere. Vi stabber inn i huset igjen og tapper i badekaret. Her blir vi liggende en stund. Etterhvert blir smertene så store at undertegnede måtte ringe til sykehuset og si at nå MÅ vi få komme inn. Riene så ut til å plutselig ha gitt seg og jeg var redd for at vi på ny måtte bli sendt hjem igjen. Da hadde det blitt kamp fra min side. Heldigvis forstod jordmor situasjonen og etter at adrenalinet hadde roet seg litt begynte riene på nytt igjen. Vi fikk rom på føden slik vi ønsket.

Fra ca kl 02.00 var riene blitt så sterke at epidural behøvdes. Den ble satt halv tre, noe som var veldig behagelig for min kjære. Epiduralen hemmet intensiteten av riene og gjorde åpningsprosessen treigere. Etter mange timer med frustrasjon, smerte og lengsel etter det nye familiemedlemmet var tiden endelig inne. Klokken 13.39 ble barnet tatt imot av en velkomstkomite på åtte. Det ble en lang og intens fødsel. Vi var begge glad og lettet da det hele var over, selv om Sofus hadde satt sine spor. Ja, han skal hete Sofus. Navnet kom vi frem til etter tre måneder med diskusjon. Den avdøde morfaren til Astrid het Sofus. Vi har valgt Sofus fordi vi liker navnet. At morfaren til Astrid het det samme er bare en bonus.

Snipp, snipp

Vi brukte et par dager på sykehuset. Vanligvis er det rift om familierommene på barselavdelingen, men første natten vi var der fikk vi vite at det bare var fire rom i bruk av tjue. så undertegnede fikk være sammen med mor og den nyfødte hele tiden. Det gjorde godt for oss begge. Vi var der i to døgn etter fødselen. Etter undersøkelser, samtaler og avslapning var det endelig tid for å reise hjem igjen. Det var deilig å komme hjem til oss selv igjen. Nå slapper familien av og nyter fine dager sammen. Sofus er for det meste rolig og han sover masse. Det kommer godt med når vi foreldre er ganske slitne etter noen heftige døgn. Nå ser vi frem til å feire jul med familie og å treffe venner.

Sofus hette han og gråt da han ble født.

Og mannen var ute etter juletre

Julen kom tidlig i hus i år. Da jeg vokste opp pleide vi ikke å pynte treet før 21. - 23. desember. Julepynten har allerede prydet huset i snart 2 uker og i dag ble treet pyntet også. På grunn av at vi venter en liten pjokk ville vi være ferdig med pynt og bakst før denne kom til verden. I går tok jeg derfor turen ut i den mørke, glatte skogen og fant meg et juletreemne. Ikke det fineste treet jeg har sett, men godt nok tatt i betraktning at jeg ikke hadde studert det på nært hold før og at det var bekmørkt da jeg listet meg rundt. Nå kan både jul og baby komme for vi er mer en klare.

For ønsket mitt er alt for stort for meg selv,
det får ikke plass under treet i kveld
Jeg ønsker meg jul og litt fred,
og to jeg kan dele det med

Termin

I dag er det visst termin, men ingen tegn på at fødselen skal starte med det første. Vi er egentlig mer enn klar for å møte det nye familiemedlemmet, men er redd for at det ikke skjer med det første. Jeg har planer om å ringe opp til føden for å be om å bli satt i gang en av de nærmeste dagene. De sier vel sannsynligvis nei, men det skader vel ikke å prøve?

I går var det julebord med jobben. Arrangementet ble holdt hjemme hos en av mine kolegaer. Masse god mat og undeholdning. Undertegnede holdt damenes tale og sørget for at de små grå ble skjerpet med en aldri så liten quiz. I dag blir en slapp dag. Masse vintersport på tv'en og for øyeblikket ser det lyst ut for de norske skiskytter-gutta.

Et varsomt sus av lykke, som pust mot høye siv
Forventning øm av glede, et lite pust mot liv
Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil
Med englestøv som smykke, et lite barn blir til

Dagen i dag

Våknet refreshed og uthvilt i dag. Det er deilig med helg. En liten tur med bikkja før jeg fant frem skøytene og tok turen ned til Lynghaugtjernet. Brukte sikkert nærmere ti minutter på å spenne skøytene. Det er viktig at skøyten sitter godt og stramt på foten før en legger i vei. Dette gir mye bedre stabilitet. Uansett, jeg var den uregjerlige mesteren av Lynghaugtjernet i dag. Kanskje fordi jeg var den eneste som hadde funnet veien dit i morgentimene. Jeg hadde nok vært mesteren selv om. Jeg liker å skryte litt av mine skøyteferdigheter. Jeg føler at jeg er rimelig dugelig i det meste av sport. Jeg er langt i fra den dårligste, men aldri den beste. Jeg er sånn midt på treet når det gjelder de fleste sporter. Men på skøyter pleier jeg å være ganske så god, sammenlignet med de jeg pleier å være på isen med. Har vokst opp ved siden av Gisketjernet hvor jeg har gått på skøyter hver vinter fra jeg var tre til jeg var tretten. Å gå på skøyter er litt som å sykle. Selv om det er lenge siden sist, så skal det ikke så mange minuttene til på isen før det sitter igjen. Nok selvdigging fra min side. Etter 10-15 minutter på isen fant jeg ut at det egentlig var litt kjedelig å være den eneste på isen, så jeg pakket sammen og dro hjem.

Fikk meg et lite parti med ved i går. Var deilig å ha fyr i peisen igjen. Litt frokost ble fortært før madammen og jeg tok turen ned til Oasen (det lokale kjøpesenteret). Her hørte vi Fyllingsdalkoret synge noen av sangene som de skal fremføre på årets julekonsert. Nå har det seg slik at jeg har tatt meg en pause fra koret. Siden jeg ikke skal delta på konserten (pga termin) og fordi vi har hatt en del jordmor-timer når det har vært øving, fant jeg ut at jeg ville ta en pause. Litt juleshopping ble det også på Oasen. Og et kafebesøk. I tillegg kjøpte jeg en ny trekksele til Luckygutten. Har sikklet litt etter en nonstopsele en stund og nå kjøpte jeg den. Skal ut å prøve den senere i kveld. Håper det faller mye snø i løpet av natten, for da blir det litt trekk på ski i morgen.

A wise man said: One should try everything once, except incest and folk-dancing.

Det dreier seg jo bare ikke om no' vanlig mage for nå lever den av seg selv

Da har jeg sunket godt ned i sofaen forann tv'en. Årets første renn i skyskiting er snart et faktum. Mett i magen og godt sliten etter en lang dag på jobb. Ute er det kaldt og vi er tomme for ved. Men det var jo egentlig ikke noe av dette jeg hadde tenkt å skrive om...

I morgen begynner forloveden på uke 40 i sin graviditet og jeg har i grunn skrevet svært lite om dette på min blogg. De to leserene mine lurer kanskje på om jeg ikke er så interessert? Selvfølgelig er jeg det. Jeg både gleder og gruer meg. Fødsel, totalt snu opp-ned på livet og mulighet for syk baby er vel det som gjør at jeg gruer meg. Men dette prøver jeg å ikke tenke så mye på. Forhåpentligvis får vi en frisk, sove- og spiseglad baby. Han spreller i alle fall krafitig i magen på min forlovede. Utrolig artig å kunne kjenne en hånd som strekker seg ut der innefra. Nå kan jeg også høre hjerteslagene til babyen når jeg lytter inntil magen. Gleder meg veldig til å se den lille krabaten. Lurer på hvordan han ser ut og hvem han slekter på. Når jeg sier "han" så er det fordi vi regner med at det blir en gutt. På ultralyden trodde jordmor at det var en gutt, selv om hun ikke ville love noe. Vi har hatt guttefølelsen fra start og det er en typisk guttemage forloveden har. Gutteklær er kjøpt inn og rommet er malt lyseblått. Ikke det at vi kommer til å bli skuffet hvis det kommer en jente nå, men da trengs det litt tid til omstilling. Navnevalget er allerede tatt, men på grunn av at det fortsatt er en mulighet for at det kan bli en jente, holder vi det hemmelig litt til.

Jeg føler meg stolt og jeg føler meg rar når jeg ser på deg og den magen du har, for der er en som vil gi et svar på hvordan det vil bli å bli far.