Det dreier seg jo bare ikke om no' vanlig mage for nå lever den av seg selv

Da har jeg sunket godt ned i sofaen forann tv'en. Årets første renn i skyskiting er snart et faktum. Mett i magen og godt sliten etter en lang dag på jobb. Ute er det kaldt og vi er tomme for ved. Men det var jo egentlig ikke noe av dette jeg hadde tenkt å skrive om...

I morgen begynner forloveden på uke 40 i sin graviditet og jeg har i grunn skrevet svært lite om dette på min blogg. De to leserene mine lurer kanskje på om jeg ikke er så interessert? Selvfølgelig er jeg det. Jeg både gleder og gruer meg. Fødsel, totalt snu opp-ned på livet og mulighet for syk baby er vel det som gjør at jeg gruer meg. Men dette prøver jeg å ikke tenke så mye på. Forhåpentligvis får vi en frisk, sove- og spiseglad baby. Han spreller i alle fall krafitig i magen på min forlovede. Utrolig artig å kunne kjenne en hånd som strekker seg ut der innefra. Nå kan jeg også høre hjerteslagene til babyen når jeg lytter inntil magen. Gleder meg veldig til å se den lille krabaten. Lurer på hvordan han ser ut og hvem han slekter på. Når jeg sier "han" så er det fordi vi regner med at det blir en gutt. På ultralyden trodde jordmor at det var en gutt, selv om hun ikke ville love noe. Vi har hatt guttefølelsen fra start og det er en typisk guttemage forloveden har. Gutteklær er kjøpt inn og rommet er malt lyseblått. Ikke det at vi kommer til å bli skuffet hvis det kommer en jente nå, men da trengs det litt tid til omstilling. Navnevalget er allerede tatt, men på grunn av at det fortsatt er en mulighet for at det kan bli en jente, holder vi det hemmelig litt til.

Jeg føler meg stolt og jeg føler meg rar når jeg ser på deg og den magen du har, for der er en som vil gi et svar på hvordan det vil bli å bli far.