fredag 17. desember 2010

Nytt familiemedlem

Jeg kunne ha skrevet ned til minste detalj om denne hendelsen, men jeg er redd for at det ville tatt meg mange, mange timer. Skal prøve å ta med de viktigste detaljene.

Mandag morgen 06.00 startet riene. På det tidspunktet visste jeg ikke noe om det. Jeg lå og sov. Da jeg våknet var jeg enormt kvalm. Følte at jeg måtte spy hele tiden. Så jeg ringte til jobben og sa jeg var syk. Da jeg kom inn på rommet igjen fortalte Astrid at hun hadde begynt å få rier. Jeg følte at jeg tok det hele med ro. Hadde jo lest at disse kunne vare i noen dager. Utover dagen avtok kvalmen min, men riene til min kjære ble sterkere. Fra og med ca 17.00 var det intervaller på 4-5 min med 1min varighet. Etter noen timer kjørte vi til sykehuset. Vi ble eksaminert i halv åttetiden. Åpningen var ikke på mer en 1 cm, så vi ble sendt hjem igjen. I det vi går ut av bilen blir riene mye, mye sterkere. Vi stabber inn i huset igjen og tapper i badekaret. Her blir vi liggende en stund. Etterhvert blir smertene så store at undertegnede måtte ringe til sykehuset og si at nå MÅ vi få komme inn. Riene så ut til å plutselig ha gitt seg og jeg var redd for at vi på ny måtte bli sendt hjem igjen. Da hadde det blitt kamp fra min side. Heldigvis forstod jordmor situasjonen og etter at adrenalinet hadde roet seg litt begynte riene på nytt igjen. Vi fikk rom på føden slik vi ønsket.

Fra ca kl 02.00 var riene blitt så sterke at epidural behøvdes. Den ble satt halv tre, noe som var veldig behagelig for min kjære. Epiduralen hemmet intensiteten av riene og gjorde åpningsprosessen treigere. Etter mange timer med frustrasjon, smerte og lengsel etter det nye familiemedlemmet var tiden endelig inne. Klokken 13.39 ble barnet tatt imot av en velkomstkomite på åtte. Det ble en lang og intens fødsel. Vi var begge glad og lettet da det hele var over, selv om Sofus hadde satt sine spor. Ja, han skal hete Sofus. Navnet kom vi frem til etter tre måneder med diskusjon. Den avdøde morfaren til Astrid het Sofus. Vi har valgt Sofus fordi vi liker navnet. At morfaren til Astrid het det samme er bare en bonus.


Snipp, snipp

Vi brukte et par dager på sykehuset. Vanligvis er det rift om familierommene på barselavdelingen, men første natten vi var der fikk vi vite at det bare var fire rom i bruk av tjue. så undertegnede fikk være sammen med mor og den nyfødte hele tiden. Det gjorde godt for oss begge. Vi var der i to døgn etter fødselen. Etter undersøkelser, samtaler og avslapning var det endelig tid for å reise hjem igjen. Det var deilig å komme hjem til oss selv igjen. Nå slapper familien av og nyter fine dager sammen. Sofus er for det meste rolig og han sover masse. Det kommer godt med når vi foreldre er ganske slitne etter noen heftige døgn. Nå ser vi frem til å feire jul med familie og å treffe venner.


Sofus hette han og gråt da han ble født.

søndag 12. desember 2010

Og mannen var ute etter juletre

Julen kom tidlig i hus i år. Da jeg vokste opp pleide vi ikke å pynte treet før 21. - 23. desember. Julepynten har allerede prydet huset i snart 2 uker og i dag ble treet pyntet også. På grunn av at vi venter en liten pjokk ville vi være ferdig med pynt og bakst før denne kom til verden. I går tok jeg derfor turen ut i den mørke, glatte skogen og fant meg et juletreemne. Ikke det fineste treet jeg har sett, men godt nok tatt i betraktning at jeg ikke hadde studert det på nært hold før og at det var bekmørkt da jeg listet meg rundt. Nå kan både jul og baby komme for vi er mer en klare.


For ønsket mitt er alt for stort for meg selv,
det får ikke plass under treet i kveld
Jeg ønsker meg jul og litt fred,
og to jeg kan dele det med

lørdag 11. desember 2010

Termin

I dag er det visst termin, men ingen tegn på at fødselen skal starte med det første. Vi er egentlig mer enn klar for å møte det nye familiemedlemmet, men er redd for at det ikke skjer med det første. Jeg har planer om å ringe opp til føden for å be om å bli satt i gang en av de nærmeste dagene. De sier vel sannsynligvis nei, men det skader vel ikke å prøve?


I går var det julebord med jobben. Arrangementet ble holdt hjemme hos en av mine kolegaer. Masse god mat og undeholdning. Undertegnede holdt damenes tale og sørget for at de små grå ble skjerpet med en aldri så liten quiz. I dag blir en slapp dag. Masse vintersport på tv'en og for øyeblikket ser det lyst ut for de norske skiskytter-gutta.

Et varsomt sus av lykke, som pust mot høye siv
Forventning øm av glede, et lite pust mot liv
Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil
Med englestøv som smykke, et lite barn blir til

lørdag 4. desember 2010

Dagen i dag

Våknet refreshed og uthvilt i dag. Det er deilig med helg. En liten tur med bikkja før jeg fant frem skøytene og tok turen ned til Lynghaugtjernet. Brukte sikkert nærmere ti minutter på å spenne skøytene. Det er viktig at skøyten sitter godt og stramt på foten før en legger i vei. Dette gir mye bedre stabilitet. Uansett, jeg var den uregjerlige mesteren av Lynghaugtjernet i dag. Kanskje fordi jeg var den eneste som hadde funnet veien dit i morgentimene. Jeg hadde nok vært mesteren selv om. Jeg liker å skryte litt av mine skøyteferdigheter. Jeg føler at jeg er rimelig dugelig i det meste av sport. Jeg er langt i fra den dårligste, men aldri den beste. Jeg er sånn midt på treet når det gjelder de fleste sporter. Men på skøyter pleier jeg å være ganske så god, sammenlignet med de jeg pleier å være på isen med. Har vokst opp ved siden av Gisketjernet hvor jeg har gått på skøyter hver vinter fra jeg var tre til jeg var tretten. Å gå på skøyter er litt som å sykle. Selv om det er lenge siden sist, så skal det ikke så mange minuttene til på isen før det sitter igjen. Nok selvdigging fra min side. Etter 10-15 minutter på isen fant jeg ut at det egentlig var litt kjedelig å være den eneste på isen, så jeg pakket sammen og dro hjem.

Fikk meg et lite parti med ved i går. Var deilig å ha fyr i peisen igjen. Litt frokost ble fortært før madammen og jeg tok turen ned til Oasen (det lokale kjøpesenteret). Her hørte vi Fyllingsdalkoret synge noen av sangene som de skal fremføre på årets julekonsert. Nå har det seg slik at jeg har tatt meg en pause fra koret. Siden jeg ikke skal delta på konserten (pga termin) og fordi vi har hatt en del jordmor-timer når det har vært øving, fant jeg ut at jeg ville ta en pause. Litt juleshopping ble det også på Oasen. Og et kafebesøk. I tillegg kjøpte jeg en ny trekksele til Luckygutten. Har sikklet litt etter en nonstopsele en stund og nå kjøpte jeg den. Skal ut å prøve den senere i kveld. Håper det faller mye snø i løpet av natten, for da blir det litt trekk på ski i morgen.


A wise man said: One should try everything once, except incest and folk-dancing.

onsdag 1. desember 2010

Det dreier seg jo bare ikke om no' vanlig mage for nå lever den av seg selv

Da har jeg sunket godt ned i sofaen forann tv'en. Årets første renn i skyskiting er snart et faktum. Mett i magen og godt sliten etter en lang dag på jobb. Ute er det kaldt og vi er tomme for ved. Men det var jo egentlig ikke noe av dette jeg hadde tenkt å skrive om...

I morgen begynner forloveden på uke 40 i sin graviditet og jeg har i grunn skrevet svært lite om dette på min blogg. De to leserene mine lurer kanskje på om jeg ikke er så interessert? Selvfølgelig er jeg det. Jeg både gleder og gruer meg. Fødsel, totalt snu opp-ned på livet og mulighet for syk baby er vel det som gjør at jeg gruer meg. Men dette prøver jeg å ikke tenke så mye på. Forhåpentligvis får vi en frisk, sove- og spiseglad baby. Han spreller i alle fall krafitig i magen på min forlovede. Utrolig artig å kunne kjenne en hånd som strekker seg ut der innefra. Nå kan jeg også høre hjerteslagene til babyen når jeg lytter inntil magen. Gleder meg veldig til å se den lille krabaten. Lurer på hvordan han ser ut og hvem han slekter på. Når jeg sier "han" så er det fordi vi regner med at det blir en gutt. På ultralyden trodde jordmor at det var en gutt, selv om hun ikke ville love noe. Vi har hatt guttefølelsen fra start og det er en typisk guttemage forloveden har. Gutteklær er kjøpt inn og rommet er malt lyseblått. Ikke det at vi kommer til å bli skuffet hvis det kommer en jente nå, men da trengs det litt tid til omstilling. Navnevalget er allerede tatt, men på grunn av at det fortsatt er en mulighet for at det kan bli en jente, holder vi det hemmelig litt til.



Jeg føler meg stolt og jeg føler meg rar når jeg ser på deg og den magen du har, for der er en som vil gi et svar på hvordan det vil bli å bli far.

søndag 28. november 2010

Spöka

I går var det duket for nok en lysfest. Den 5. på rad for min del. -8 og kald vind gjorde at denne lysfesten ble den kaldeste jeg har opplevd. Lysfesten arrangeres lørdag før første søndag i advent. Her hører man taler og synger julen inn før det hele avsluttes av et flott fyrverkerisession. I tillegg til at det var en smule kaldt i år, så synes jeg at opplegget var litt dårlig. Kjedelige var talene. Koret bestod av sing-singaling - et barnekor. Ikke det at det var så fælt, men savnet et mer kraftfult og profesjonelt kor. Gjestesyngere var Gest (tidligere ræpper i Spetakkel) og Odd Nordstoga. Disse valgte å promotere sine egne sanger i tillegg til en jålete julesang hver. Fikk meg ikke helt i julestemning. Jeg kjente at jeg bare sto (og huttret) og ventet på den store finalen av fyrverkeri. Da det endelig kom følte jeg at jeg ikke hadde ventet forgjeves. De klarte faktisk å toppe det fra i fjor. Great succsess! Etter showet kjente jeg at jeg savnet LITT å bo i byen, fordi det tok oss 55 minutter å komme oss ut fra Bystasjonen med bilen.



Vi har handlet mye stæsj på IKEA. En av tingene vi har handlet er en liten nattlampe til småen som heter Spöka. Denne står foreløbig på mitt nattbord. Siden jeg er førskolelærer så faller det meg naturlig å leke litt med denne rett før leggetid. Nå er det sikkert noen som tenker i de litt perverse baner, men jeg kan forsikre om at lampen kun blir brukt til dukketeater. Uansett, dette medfører mye lått og løye, selv om min bedre halvdel sikkert snart begynner å gå lei.



Det er noko som fer, det er noko som skjer, det er noko som hender, det er ein som eg kjenner det er november.

onsdag 24. november 2010

Enkelte bilister...

burde blitt fratatt lappen!







Kjenner du igjen dette skiltet?
Det gjør barna i barnehagen også. Vi lærer om skilt og når en treffer på et slikt skilt skal det være trygt å gå over veien fordi bilene skal stoppe for fotgjengere. I dag når jeg var ute med "mine" nusselige ble jeg lettere sjokkert. Vi kom ned en bakke, stoppet opp ved et gangfelt og plutselig kom en bil susende rundt svingen. Garantert langt over fartgrensen. Hadde vi vært på vei over til andre siden av veien i det øyeblikket er jeg sikker på at gubben bak rattet ikke hadde hatt mulighet til å bremse før ulykken hadde vært et faktum. Litt rystet over denne hendelsen russlet vi videre til neste fotgjengerfelt som lå 20 meter lenger nede i gata. Her stoppet jeg og resten av gjengen opp. Tre biler suste forbi uten å gjøre tegn til å stoppe. En skokk med unger ikledd gule vester skal vel ikke være så vanskelig å få øye på? Som om ikke det var nok. Et par hundre meter lenger oppe i veien måtte vi krysse veien igjen. Trafikkvennlige som vi er tok vi igjen sjansen på å krysse et fotgjengerfelt. Igjen stoppet vi opp, men bilen som kom kjørende opp bakken ignorerte oss og durte avgårde som om vi ikke skulle ha stått der i det hele tatt. Håper folk jeg kjenner er observante for myke traffikanter.


De fleste feilene trafikkpolitiet finner i bilene sitter bak rattet.

lørdag 13. november 2010

Helg

Da var endelig helgen her igjen. Den kommer like brått på hver gang og forsvinner minst like fort. Helgehandelen er unnagjort denne helgen også. Denne gangen ble det nydelige shoppingsenteret på Vestkanten saumfart. Vi fikk unnagjort LITT av julehandelen og vi fikk unnet oss litt kaffe og kake på Opus cafè. I går var det planleggingsdag. En planleggingsdag i året er satt av som en fagdag og i går var det tid for den. Her skal vi få faglig påfyll sammen med alle ansatte i organisasjonen. Dette skjedde på Fana kulturhus. Første del handlet om magiske samlingstunder. Et kjempe bra foredrag. Andre del hadde vi forelesning/standup om omstilling. Foredragsholder: Anders Martinius Tangen. Fantastisk bra!


Sandnes Ulf klarte å berge plassen i Adeccoen. Som ivrig Sandnes Ulf tilhenger er jeg fornøyd med dette, selv om jeg skulle ønsket at det var på banen de hadde klart å avgjøre sin egen sjebne. Follo gikk dunken pga dårlig økonomi og fikk dermed ikke lisens til å drive videre i Adeccoligaen av NFF. Selv om sesongen er over så må en ivrig suporter fortsette å kjempe. For øyeblikket har Dagbladet gående en konkuranse som heter Klubben i mitt hjerte og her må det stemmes hver dag.



Ellers må jeg få si at jeg er imponert over min kjære som både strikker/hekler flittig og som har laget julegodteri. Nå venter vi i spenning på julen. Pynten er handlet inn, jeg har sett meg ut et tre i skogen og magen er sprekkeklar. Dette blir forhåpentligvis en uforglemmelig jul.

God helg (til den ene leseren jeg har)!

Lykkelig er bare den som innser at ingenting er perfekt

fredag 5. november 2010

hot, hot hot eller hot hot hot. Jeg sier not

Gressenkemann, syk og firkantede øyner. Det er statusrapporten for i dag. Har gått til anskaffelse av "oppfølger" til Band of brothers -  The Pacific. Er en god og spennende serie hvor vi følger amerikanske soldaters liv i kampen om Stillehavet under den andre verdenskrig. Selv om historien skildres godt og man får et godt innblikk av kameratskap, soldaters psyke som knekkes og den uutholdelige spenningen som er under en het kamp, klarer jeg ikke å la vær å trekke paraleller til Odd Børretzens - Vi drømte om Amerika: "Den våren kom de første amerikanske filmene på kino. Det var filmer fra stillehavskrigen, der amerikanere stod med krumme knær på jungelstiene og skjøt japanere med U.S carabin og japanerne var stygge med utsående tenner og utstående ribbein, mens amerikanerne var tappre, vakre, kortklipte og udødelige. Og døde de alikevel, så gjorde de det med et tappert smil og sa: Give this letter to my mother, she will understand". Men en god serie er det.













Så til ukas kjibavigå-sak. Det har versert en reklame på tv for den nye Big one hot mexican. Nå som fruen er borte fra huset (hun kan ikke spise sterk mat pga halsbrann - sånn svangerskapsbivirkning), så tenkte jeg å slå til med en real sterk middag. I reklamen får de medvirkende personene store øyner når de spiser pizzaen, og med krydder i tillegg måtte brannvesenet tilkalles for å slukke tørsten. Jeg sier ikke at jeg bokstavtolket denne reklamen, men jeg forventet å få en viss burning sensation. Da pizzaen var klar til å fortæres, tok jeg et prøvebit uten noe krydder på. Skuffende! Ikke sterk og faktisk ikke så veldig god. Jeg begynte å krydre litt med krydderet som fulgte med pakken. Fortsatt ikke i nærheten av å være sterk. Da tok jeg like så godt halve pakken på et lite stykke. Fortsatt ikke tegn til sterkt. Jeg føler meg så snytt! 63,- for en laber pizza. Ikke holdbart spør du meg. Jeg anbefaler å bruke disse pengene på noe annet.





Disappointment is the nurse of wisdom

lørdag 30. oktober 2010

En finger til besvær

Lenge siden det har kommet noe slaberas fra denne kanten. Jeg føler det skjer ting hele tiden. Det blir jo selvsagt mye jobbing. Siden sist så har jeg vært på Torvastad og sett den nye nevøen til Astrid og meg som ble født i september. Vi har også vært en tur i Sandnes og feiret Knut og Randi som ga sine ja. Der var jeg forlover sammen med Erling, noe som jeg tror gikk ganske så greit. Ellers går det jo en del i baby. Magen vokser, og det er en livlig krabat som romsterer nede i magen på min forlovede. Ja, jeg har visst blitt forlovet også. Et frieri på den tradisjonelle måten - ned på kne.

Forrige helg tok vi oss en handlerunde på Lagunen. Køen startet allerede på motorveien. På parkeringsplassen virket det som en umulig oppgave å finne en parkeringsplass, men jeg observerte at to var på vei til sin bil. Vi ble ståendes å betrakte at disse brukte god tid på å pakke inn i bilen og gjøre seg klare til avreise. Etter nærmere fem minutter var de klare. Da de begynte å rygge ut, var det en dame som også oppdaget dette. Hun satte farten bort til denne parkeringplassen og begynte å blinke med blinklyset. Jeg kjente at blodpumpa begynte å banke. "Hvem pokker tror hun at hun er?!", tenkte jeg. Heldigvis rygget bilen ut i en slik posisjon at jeg kunne smyge meg inn først. Da jeg snudde meg for å rygge litt ut igjen for å rette litt på bilen, så jeg damen sitte inne i bilen å kjefte, smelle og peke til meg. Jeg reagerte som en hver (?) ville ha gjort. Jeg ga henne fingeren. Jeg har en sjette sans fo sånne ting, og jeg tenkte tanken flere ganger da jeg tusslet inne på Lagunen. Da vi returnerte til bilen var det ene bakdekket tomt for luft. Jeg tenkte mitt. Ikke hadde jeg kjent noe fra før vi parkerte bilen, og et dekk blir ikke flatt sånn med det første bare av å stå parkert. Heldigvis er jeg en mester (?) i dekkskifte. Vi kom oss nå hjem, og etter å ha pumpet opp dekket igjen, så har ikke luften gått ut enda. Tilfeldig? Tviler.

I dag kommer nok til å bli en hektisk dag igjen. Vi skal ha innflytningsfest her ute i Fyllingsdalen. Da er det frem med rydde- og vaskehendene. Mange er invitert, så gjenstår det bare å se hvor mange som dukker opp. Kanskje jeg skulle ha nabovarslet?

Og hva oss mannfolk angår, så - har jo også vi våre feil; men vi er i grunnen ganske morsomme.

fredag 27. august 2010

Invistering

Befinner meg nok en gang på jobb. Våknet i natt klokken fem. Det regnet giraffer og kameler. Heller ikke dette året har sommeren innfridd. Vel, vel...

I går kjøpte jeg meg en sykkel. Hadde helt glemt hvor genial oppfinnelse sykkelen er. I tillegg kjøpte jeg en løpestang til Lucky som jeg kan feste til sykkelen. Fin trim for han også. I dag når jeg satte meg på sykkelen, så kjente jeg at baken var litt øm. Det kommer seg vel.

Begynner å komme iorden i huset nå. Nesten ingen esker igjen på gulvet. Er deilig med stor plass. Trenger et par ting til på ikea før vi sier oss fornøyd med innredningen.

En er en, og to er to - vi hopper i sand, vi triller i vann

lørdag 14. august 2010

Løvstakken - Mitt liv?

Det er lørdag formiddag. Jeg befinner meg på kontoret på jobb. Det er mange uker siden jeg har hatt en så avslappendes dag som i dag. Men nå har jeg kommet i denne gangen at jeg må ha noe å gjøre på, så helt arbeidsledig er jeg ikke i dag heller. Har mekket vitrineskap, må ordne med lydpotten, har tenkt å begynne å male litt og sikkert gjøre andre diverse småting.

Siden jeg flyttet fra byen, så har min vandte Stoltsekleiven-Fløyentur blitt nedlagt. Det nærmeste fjellet til min nye bostedsadresse er nå Løvstakken. Den byr muligens ikke på den samme bratte stigningen som Stoltsen, men må sies å være mer naturskjønn. Da jeg forelden dag var oppe på Løvstakken, så fikk jeg en litt rar følelse. Løvstakken ligger midt mellom mitt gamle hjem i sentrum og mitt nye i Fyllingsdalen. Og etter som jeg befant meg der jeg var, så kom jeg til å tenke på at også jeg befant meg mellom to steder: Mitt gamle og kjente liv, og det nye og ukjente familielivet som venter. Nå har jeg kommet dit jeg en gang alltid ønsket å være. Jeg har min kjære som har en voksende mage. Jeg har hus (med hage), hund, katt, stasjonsvogn, fast jobb, og alt det kjekke og kjipe som følger med. Kjedelig sier kanskje noen. Spennende sier jeg.

For å sitere en gammel kjenning: Det er bedre med ti fugler på taket enn å gå over bekken for å selge morgenstund som skyr ilden

lørdag 31. juli 2010

Sommerruter

Først Gaia, så Tide (og utide), og nå Skyss. Jeg har forholdt meg til alle disse busselskapene i løpet av mine 6 år i Bergen. Jeg er av den oppfatning at busstilbudet i Bergen by er relativt mye bedre enn i hjemtraktene mine, men i ny og ne er det alltid noe å irritere seg over. Her forleden dag skulle jeg ha tidligvakt på jobb, og siden det er sommerferie så opperer busselskapet med sommerruter (trenger vel ikke å gå mer i detalj på dette tema?). Jeg gikk inn på internett, fant sommerrutene, og leste av. 07.15. "Flott!" tenkte jeg. Nå rakk jeg akkurat å være der til vi åpner 07.30. Da jeg tidlig neste morgen stilte opp ved busstoppet fem over sju (tidlig som alltid), så jeg til min store forskrekkelse at det hang en annen rutetabell inne i busskuret. Her sto det at bussen gikk fem på sju, og at neste buss ikke gikk før fem over halv åtte, noe som var fem minutter ETTER at jeg allerede skulle ha vært på jobb. Det hele resulterte i at jeg sto med en taxiregning i hånden pålydende 128,-.

Skyss meg bak!

fredag 30. juli 2010

Endorfiner

Det er hardt å begynne på jobb etter en ferie. Etter endt arbeidsdag er jeg som regel skutt, og har lyst å legge meg nedpå for en aldri så liten powernap. Dette må for all del ikke skje, ettersom det ville ha resultert i dårlig nattesøvn. Denne siste uken har jeg virkelig merket at kroppen frigir endorfiner etter en treningsøkt, noe som har resultert i at jeg har følt meg kvikk og opplagt helt frem til en respektabel leggetid. En treningsøkt etter jobb er derfor å anbefale.

En dag uten trening er en dag uten mening?

torsdag 29. juli 2010

Se! Han blogger...

Undertegnede har fått kribblinger i bloggefingrene sine etter et lengre opphold fra blogging, grunnet nedleggelsen av (den O store) Daimgjengen.com. Her skal det blogges om store begivenheter, hva nå enn det er, og ikke fullt så store begivenheter fra mitt fantastiske liv.

Nå er en kort sommerferie unnagjort og jeg har vendt tilbake til den vandte tralten. Sommeren ble tilbrakt med venner og familie. Den største begivenheten ble Knut sitt utdrikningslag, som jeg tror stod til ståkarakter.
Jeg har nå snart vært tilbake i jobb i en uke. Det har vært en sløv uke, men jeg begynner å få ristet av meg sommerferiemodusen. Fremover står det mye på tapetet. Hvis jeg utelukker jobbrelatert arbeid, som innrykk av nye barn, foreldresamtaler, masse planer og planlegging samt gjennomføring av disse, så står Astrid og jeg ovenfor en utflytting og innflytting. Vi har fått oss et hus i Fyllingsdalen som vil passe vårt nye familieliv bedre enn leiligheten i Daniel Hansensgate. For mitt vedkommnende er det med en smule tristhet jeg forlater mitt hjem over fem år, og setter kursen ut av bykjernen, men jeg vet jo at dette er den beste løsningen. I tillegg ligger huset ikke mindre enn 1 km fra jobben min. Skal bli deilig å kunne spasere/sykle til jobb. Nå nærmer det seg høst, men jeg tror ikke høsten kommer til å bli en motbakke når en har så mye nytt og spennende i vente.

At høsten kommer er noe vi alle kan stole på
Den er ikke som våren som kommer og går